Kapteinen, den venetianske adelsmann Piero Querini, skrev ned en beretning om reisen. Det samme gjorde florentineren Antonio di Corrado etter fremstillingen til de to styrmenn Cristoforo Fioravante og Niccolo di Michiele.
Forliset har satt varige spor i nordnorsk og norsk historie. Det er skrevet en rekke bøker, og fire forfattere har skrevet romaner med utgangspunkt i forliset og i kontakten mellom sjøfolkene og lokalbefolkningen. Det er reist en minnestein på den vesle øya der lokalbefolkningen på Røst tror sjømennene kom i land.
Med de store oppdagelsesferdene i 15. og 16. århundre ble interessen for genren reiseskildringer særlig utbredt. Etter hvert fikk disse beskrivelsene et stort marked. Slik kunne leserne oppleve den eksotiske, fremmede verden gjennom de reisendes beretninger.

Avdukingen av Querini-
monumentet på Sandøya, juli 1932.

2. Langobarden Paulus Diaconus var historieskriver og munk, og han skriver i ”Historia Langobardorum” at ”kulden i nord begunstiger menneskenes formering i den grad at de må utvandre”. Langobardene kommer fra ”den øy som kalles Scandinavia”. I ”Historia Langobardorum” er forskjellige kuriøse opplysninger flettet inn, for eksempel om skiløping: ”De innhenter ville dyr i fullt sprang ved hjelp av et krumt trestykke, som med kunst er tildannet så det ligner en bue”, eller om tidevannet, som forklares med ”et vannsvelg som to ganger i døgnet suger strømmene inn og spyr dem ut igjen.” Også norske historikere har interessert seg for langobardene, og ifølge Hans Lindkjølen kan dette vannsvelget være Saltstraumen i Nordland. Kanskje var dette reisende - den andre veien - fra Nordkalotten til Italia, selv om de brukte noen hundre år på turen.

Over: Saltstraumen tegnet ca. 1580. Under: Saltstraumen i dag.

5. Det varte ikke lenge før italienerne mistet interessen for Norden.   Før romantikken gjorde sitt inntog, var kulturen deres et typisk eksempel på middelshavssentrisme, hvis man kan bruke et slikt uttrykk.  Gammel hippokratisk teori, som knyttet menneskets moral og natur til klimaet han var vokst opp i, la grunnlaget for en generell fordom:  Norden var for kaldt, for barbarisk, for usivilisert, og hadde for vill og utemmet natur til å glede mannen fra sør.  Holdningene til italienerne bunnet i gamle overbevisninger, slik som den uttrykt av Esekiel i Gamle Testamentet: "ab Aquilone pandetur omne malum".  Det onde som profeten taler om, er selvsagt symbolsk, men den romerske mann før og middelaldermannen senere, hadde gode grunner til å frykte de jernkledde krigerne som hadde kommet fra ukjente land til deres eget.
Mystikken som omgir det ukjente skaper frykt, men var også en viktig kilde til motivasjon for de første oppdagelsesreisende som søkte "virtute e conoscenza", for å bruke Dantes ord idet han beskrev Antikkens største oppdager, Odyssevs.  Ønsket om å krysse nye grenser i verdenen, slik den var kjent i den vestlige sfære, var et resultat av nye tanker og ideer som kom til uttrykk under Renessansen.  Denne fornyede oppfatningen av geografi og etnografi går klart frem av den kartografiske representasjon av Norden.

Francesco Negri ble født i 1623 og tilhørte en aktet og velstående familie. Han utdannet seg til prest, men begynte tidlig å interessere seg for naturfag og geografi. I 1663 dro han over Stockholm til den svenske delen av Nordkalotten. Etter omtrent et års opphold i Sverige, dro han til København og derfra til Norge hvor han gjorde en eventyrlig ferd til Nord-Norge. Etter en meget strabasiøs reise kom han til Nordkapp.

Etter at Francesco Negri kom tilbake fra Nordkapp, spilte Negri en viktig rolle som informant til det italienske kulturliv om disse fjern strøkene. Negri skrev blant annet brev til Johannes Scheffer, en professor fra Uppsala, og ga informasjon om Lappland til Storhertugen av Toscana, Cosimo III, samt til sekretæren og bibliotekaren hans, Antonio Magliabechi. Han korresponderte med Grev Lorenzo Magalotti, som selv hadde vært i Stockholm, og viste frem noen av de undrene han hadde tatt med seg fra Lappland, til florentinske akademikere.

Dette markerte begynnelsen på Lapplands innlemmelse i italiensk eksotisme.  I det 17. århundre var Lappland ukjent territorium til og med for skandinaver, og representerte på et tidlig stadium et alter orbis hva menneskelig geografi angikk.  I det 11. århundre hadde Adam fra Bremen trukket et klart skille mellom den siviliserte og den usiviliserte verden, og grensen gikk akkurat sør for Lappland

10. Giuseppe Acerbi
Det var drømmen om ”le bon sauvage” som gjorde gjeldende ønsket om å gjenåpne den vanskelige reiseruten til Nordkalotten. Samene, en gang et foraktet folkeslag, fremstilt som villmenn, ikke ulik dyrene de jaktet iført de merkverdige treplankene kalt ski, hadde nå blitt symbolet på de dyder som mennesket hadde forsaket i det søte liv på kontinentet. Dette var imidlertid hvordan filosofene betraktet det. I virkeligheten var lite forandret. De reisende som besøkte Nordkalotten i det 18. århundre, noen i vitenskapens navn, andre av ren eventyrlyst, så fremdeles på samene som laverestående europeere, hvis de i det hele tatt var europeere. Deres fysiske fremtoning, så ulik den skandinaviske, hadde allerede i Middelalderen fått folk til å betrakte dem på lik linje med afrikanske pygmeer. Etnografer, og til og med vanlige reisende hadde det for vane å ta mål av dem, eller å spørre dem om de kunne kle seg nakne, slik at de kunne se om det var sant at de ikke hadde hår på kroppen.Samenes hodeskaller og hellige trommer ble tatt som suvenirer og plassert i velfylte ryggsekker.
  Det samme gjorde Giuseppe Acerbi (1773-1846), som nøt stor popularitet for sine reiser til Skandinavias ytterkant. Acerbis reise foregikk i årene 1798 og 1799. Reiseberetningen ble utgitt på mange språk, en beretning som også i dag er sterkt omdiskutert. Giuseppe Acerbi var en velhavende italiensk, juristutdannet reisende. Opplevelsen av å stå ved reisens mål, på Nordkapp, beskrev Acerbi som følgende: ”Vår stolthet over seieren var stor. Vi var tilskuere til vår egen dristighet, og idet vi betrådte denne jord som ingen tidligere hadde betrådt (!), følte vi oss ikke som mennesker, men som skapere.”
Hans bok, som ble utgitt i London i 1802, var et godt eksempel på hvordan italienere flest betraktet de nordlige områdene av Fennoskandia.   Acerbi beundret nordmenn og finner.  Han roser deres ærlighet, ekthet og spontanitet.  Men han følte ikke det samme for samene.  De beskrives som skitne, upålitelige, late og feige.  Men dette er et bilde som han i hovedsak gir av dem i dagboken sin på reisen fra Tornio til Nordkapp.  På senere reiser gjennom Finnmark og lengre sør, får han bedre forståelse for samenes kår, som var sterkt preget av en smertefull koloniseringsprosess. 

I dag etableres egne hjemmesider om Acerbi og hans reise i Finland. Det arbeides for å tilby en historisk reise fra Uleåborg til Nordkapp i Acerbis fotspor, først og fremst for det italienske markedet. Vi vet også at det har vært flere symposier i Italia og Finland om Acerbi, og vi har registrert den årlige Acerbi-litteraturprisen som utdeles i Castel Goffredo.

11. Etter at den napoleonske bølge hadde skylt over et utmattet Europa, blomstret reisegleden på ny. For ett par unge, eventyrlysten aristokrater førte ønsket om den helt store reiseopplevelsen dem helt til Lappland. Adelsmenn som Paolo Arconati Visconti, eller ridderen av Malta Statella, eller Carlo Vidua, ankom Tornio og fortsatte videre oppover Tornedalen. Dette området hadde blitt så populært at til og med hovedstaden i Finland, Åbo, senere Helsingfors, ikke lenger var et like ettertraktet reisemål blant italienere. Det eksotiske innslaget i samekulturen var grunnen til at disse avsidesliggende strøkene ble såpass hyppig besøkt. Men det er ikke bare turistens iboende nysgjerrighet som motiverer italienere på reisefot. Vitenskapen krever også sin del, og etnografer som florentineren Stephen Sommier (1848-1922), begynner igjen å ta mål av samefolket, spørre ut finske bønder og å samle inn gjenstander fra en sivilisasjon som forlengst er glemt. Stefano Sommier foretok to reiser i Nordkalotten, i 1879 og 1885. Han skrev to reisebeskrivelser, ”Viaggio in Norvegia ed Lapponia”, Torino 1881 og “Prima ascensione invernale al Capo Nord e ritorno attraverso la Lapponia e la Finlandia”, Roma 1886. Han har også utgitt foredrag og artikler fra reisene.

  12. Paolo Mantegazza
På sin første reise hadde han følge av Paolo Mantegazza. Mantegazza var professor i antropologi og fysiologi, og utgav reisebeskrivelsen ”Un viaggio in Lapponia coll’amico Stephen Sommier”. Et resultat av Mantegazzas reise er at planten kjempebjørnkjeks har fått artsnavnet Heracleum mantegazzianum Sommier & Lévier.  

          

13. Nordkapp og Svalbardøyene
På slutten av det 19. århundre sprer den arktiske ”feber” seg også til Italia.  I 1878 ledsager Giacomo Bove (1852-1887) Nordenskiold på Vega-ekspedisjonen.   I 1899-1900 var admiral Umberto Cagni med på en ekspedisjon som satte ny rekord ved å nå så langt nord som 86°33'N.   I det året lanserer Luigi di Savoia, Hertugen av Abruzzi (1873-1934), en avansert ekspedisjon til Svalbard og områdene lengre nord.  Svalbardøyene blir kjent for italienske skolebarn som peker på kartet der hvor Umberto Nobile (1885-1978) og hans kolleger i 1928 opplevde ”det røde telts tragedie”.

14. Den andre verdenskrig
Fascisme lå uten tvil bak dette ønsket om å bringe det italienske flagget så langt nord som mulig, men en mer generell interesse for Nordkalotten hadde oppstått allerede før krigen, da cruiseskip lastet med rike turister og adelige seilte nord for å bringe turistene så nær den arktiske is som mulig.  Nordkapp ble nå målet for denne forgjengeren til masseturisme.   Ett par timer på nakne fjellklipper, bilder tatt av et stolt par på bryllupsreise ved Europas ytterste utpost, ble svært populært.  En reisende skriver til og med at hun har truffet en mann fra Napoli som solgte suvenirer, utkledd som en same.  Turismen hadde tatt over, og Nordkalotten ble Europas siste villmark, rett utenfor døra.

Så kom andre verdenskrig.  Nord-Norge, Lappland, Nord-Karelia ble scenen for den nye europeiske tragedien.   Indro Montanelli, Curzio Malaparte, Mario Appelius fyller ledende italienske aviser med historier om finners og nordmenns heltemot.   Den før så idylliske tundraen er nå en kulisse for blodige slag.  I den stille arktiske vinternatten skjærer en finne over halsen til en russer.  Dette var en berømt forside som Domenica del Corriere trykte under vinterkrigen i Finland.

15. "Verso l'estrema Thule"
Tidene forandrer seg, og til og med tragedier blekner. I etterkrigstiden har både Vespaen og Fiaten gitt italienerne mulighet til å reise, også den lange ruten til Nordkapp. Tidlig neste år trykkes “Verso l’estrema Thule: en bibliografi over italienske reiser på Nordkalotten.” Den blir utgitt av Universitetsbiblioteket i Tromsø. Her dokumenteres et 150-talls titler om og fra Nordkalotten skrevet av italienere eller utgitt på italiensk. Det er med utgangspunkt i denne bibliografien at utstillingen her er produsert. Bibliografien er et av mange konkrete resultat av Nordkalottrådets satsing på kultur gjennom handlingsplanen "Fra Ultima Thule til Cyber Kalott 2000-2003". Disse reisebeskrivelsene er en kilde å øse av, ikke bare om hva de reisende møtte og opplevde, men også hvordan de så på oss i nordområdene. Et av spørsmålene materialet reiser kan være hvorvidt de mange reisendes beskrivelser har påvirket vår egen selvforståelse. Bibliografien er produsert gjennom et samarbeid mellom tre bibliotekarer henholdsvis fra Nord-Norge, Nord-Sverige og Nord-Finland i samarbeid med kolleger på Nordkalotten og i Roma. Forordet er skrevet av dr Luigi G. de Anna ved universitetet i Turku (Åbo) i Finland, som denne historiske oversikten er bygget på.

En av intensjonene med Nordkalottrådets kultursatsing er
-          å bidra til synliggjøring av og refleksjon over vår egen selvforståelse.

Nettopp dette kan møtet med de reisendes fortellinger iverksette.