MISJONSTIDEN.
Det første organiserte undervisningstilbudet for samene i Helgelandsregionen ble
påbegynt så tidlig som i 1718, og hadde sitt tilholdssted i Mosjøen. Skolen ble
opprettet som et ledd i misjonsbestrebelsene, og finansiert av "Det Nordlanske Kirke
og Skolefond". Kirken spilte således en særdeles viktig rolle.
Undervisningen ble av den grunn konsentrert om "å bibringe samene noen kunnskaper
om kristendommen", slik daværende residerende kapellan i Vefsn Ole Broch,
formulerte det. Skolen bestod i Mosjøen og seinere i Finnskogen, til midt pa 1800-
tallet, da den ble overført til Hattfjelldal.
I 1857 ble det satt i gang skole for samebarn i Hattfjelldal, men denne ble nedlagt
allerede i 1870, og samene ble deretter nødt å sende sine barn til de ulike
bygdeskolene.
HAVIKA
I 1910 ble sameskolen ved Havika i Namsos opprettet. Også ved dette høvet stod
misjoneringstanken sentralt, og Norges Finnemisjon (samemisjonen), eide og drev
denne skolen. Finnemisjonens mål med skolen kan kort formuleres i følgende sitat
hentet fra "Lappenes ven": "Og - vi er viss på, at dette skolearbeid i høy grad vil
understøtte og befordre det arbeid med evangeliets forkynnelse blant lappefolket, som
lappemisjonen har satt som sitt egentlige mål".
Sett mot denne bakgrunn er det kanskje ikke rart at skolen i sitt innhold så å si ikke
berørte samiske tema, slik som samisk sløyd, samisk språk eller kultur. Likevel er det
ingen tvil om at skolen hadde en positiv virkning i den forstand at den representerte et
samlingspunkt for samiske barn. "Kontakten er vesentlig, naturligvis", uttalte en
tidligere elev, Nils O. Kappfjell, som ellers gav tilkjenne at han var skeptisk til mangt
og mye av det skolen stod for.
Sameskolen i Havika var i drift fra 1910 til 1 951 . Den samlet elever fra Hedmark i sør
til Rana i nord.
SAMISK ORGANISERING
I tida rundt unionsoppløsning oppsto de tørste sameorganisasjonene - først i Sverige'
men bare få år etter på norsk side. Knappere beiteressurser som følge av at nybyggere
trengte inn i det som tradisjonelt hadde vært samiske områder er en hovedforklaring på
hvorfor organisasjonene oppsto.
Men sjøl om næringsspørsmål var et hovedanliggende for organisasjonene var
skolespørsmålet en særdeles viktig kampsak. Dette blir klart dokumentert av følgende
uttalelse for "Samelandsmøtet'' i Trondheim i 1917.
"Lapper samlet til møte i Trondhjem uttaler sin mening, at staten bør ha pligt til at
sørge for lappernes undervisning med bibehold av lappisk sprog i skolerne, med lappiske
tilsynsmænd og undervisning i saadanne emner, som er nødvendige for lapperne at kjendt,
hvis de skal kunne eksistere som rendrivende folk. Da imidlertid forholdene i de
nordligste og sydligste trakter av lappernes bopladse er saa forskjellige, vil vi at
myndigheterne skal ta hensyn hertil, saa undervisningen i de sydlige trakter hvor
kulturen trænger paa og hvor lapperne etterhvert holder paa at gaa over til fastboende,
blir ordnet paa samme maate som i de nordlige trakter hvor forholdene endnu er
oprindelige. Vi anser det for rigtig, at ikke missionsselskapene men staten skal besørge
undervisningen".
Det skulle imidlertid gå 50 år for myndighetene oppfylte dette kravet.
SAMESKOLEN FOR MIDT-NORGE
Etter at Samemisjonen hadde lagt ned driften ved skolen i Havika var det på ny aktuelt
a legge skolen til Vefsn-regionen.
Hattfjelldal ble valgt, ikke så mye fordi bygda tradisjonelt hadde vært, og er, ei bygd
med stor samisk befolkning, men fordi dette stedet hadde et høvelig hus å tilby. Under
Icrigen hadde tyskerne bygd ei stor offisersmesse ved den gamle kirkegarden i bygda.
Det hører med til historien at denne kirkegården ble kalt "finnkråa", altså stedet der
mange samer var gravlagt.
Etter krigen ble huset i noen år benyttet som hotell, men drifta av dette ble i ngen
lukrativ forretning for eierens og stedet ble derfor leid ut for å huse sameskolen i 1951.
Skolen hadde imidlertid skiftet eier. Nå var det staten som eide og drev institusjonen.
Fra styresmaktenes side var dette aldri ment og skulle
bli en varig ordning, tvert om.Fra 1953 ble skolen
drevet etter en "Førebels plan og rettleiing", fra
Nordland skoledirektørembete. Ettersom skoletilbudet
var midlertidig, ble det heller ikke valgt noe styre
for skolen. Det ble imidlertid valgt et «tilsynsråd",
som skulle se til at barna hadde noenlunde trygg
tilværelse, faglig og helsemessig, mens de oppholdt
seg på skolen og internatet. De første arene sameskolen
i Hattfjelldal eksisterte var den ikke i nevneverdig
grad preget av samisk innhold. Enkelte bøker med
nord-samisk tekst fantes. men disse var ikke enkle å
forstå for sør-samiske barn. På timeplanen var det
heller ikke avsatt tid til samiske emner. I tillegg kom den vanskelige lærersituasjonen.
Nesten hvert eneste armåtte tilsynsrådet søke etter nye læreres. Kvalifiserte lærere var det
vanskelig å oppdrive, og de som fantes kom sørfra, og hadde liten kunnskap om samiske skikker
og tradisjoner. Ett unntak fantes imidlertid, nemlig Thorbjørn Andersen fra Grane som ble
tilsatt som styrer i 1954, og som hadde denne stillingen fram til 1971.
I 1958 ble "Komiteen for å utrede samespørsmål" nedsatt. I 1959 forelå deres innstilling,
der komiteen gikk inn for at sameskolen i Hattfjelldal fikk status som skole for samebarn
i Nordland fylke, og at en ny sameskole burde bli opprettet i Trøndelag.
Samtidig konkluderte komiteen med følgende: ''Komiteen vil tilrå at staten overtar
driften av alle internater for samebarn. da dette vil gi garanti for forsvarlig drift ------".
Stortingsmelding nr.2 1 62/68 viste at styringsverket var av en annen oppfatning, og en
mente at et høvelig skolested for reindriftssamer i Trøndelag og Hedmark fylke, -
"eventuelt også visse steder i Nordland fylke" - ville være Snåsa. Skoleinternater
burde komme over på kommunale hender, mente en - og overså dermed samenes
gamle krav fra 1908 - om en statsdrevet skole og internat.
Dette ble også gjort, da sameskolen i Snåsa ble opprettet i 1968.
At dette ble hilst med glede av de fleste som soknet til Trøndelagsfylkene og Hedmark
er hevet over enhver tvil.
Etter 1968 gikk sameskolen i Hattfjelldal en tung tid i møte. Styresmaktene viste en
temmelig lunken holdning til tanken om å opprettholde skolen med statlig støtte.
Driften ved skolen ble fortsatt godkjent bare for ett ar av gangen. Tapet av elevene
som soknet til Snåsa, var følbart, og klassedelingen var flere ganger truet.
Omslaget kom den 14/1-75 da en delegasjon, sammensatt av representanter fra
tilsynsrådet og foreldrerådet ved skolen, fikk møte statssekretær Bodil Skjånes Dugstad
i Kirke- og undervisningsdepartementet. Tilstede var også formann i Norske Samers
Riksforbund, Odd Mathis Hætta. Delegasjonen presiserte problemene ved skolen, så
som læremangel, mangel på skikkelige lokaler, tilgang til læremidler. samt skolens
status for øvrig.
Forut for dette møtet lå et intenst arbeid, der den samiske "grasrota" og de samiske
organisasjoner var engasjert. Saka var også oppe i Nordisk Sameråd. Møtet med
Kirke- og undervisningsdepartementet må sees som et resultat av denne virksomheten.
Det skulle etter hvert vise seg at arbeidet ikke hadde vært forgjeves. I 1975 kom det
tilsagn om bygging av ny undervisningspaviljong etter at byråsjef Storsveen hadde
vært i Hattfjelldal på befaring. I kjølvannet av disse nye signaler fra myndighetenes
side fulgte en rekke tiltak, som til sammen bidro til å gi skolen et nytt ansikt. Dels var
disse tiltak et resultat av styremaktenes nytenkning, dels kom de som følge av det
samiske samfunnets krav om nødvendige pedagogiske og kulturelle reformer.
I februar 1977 stod undervisningspaviljongen innflyttingsklar. I 1978 fikk skolen et
eget styre, og tilsynsrådet kunne legges ned.
SIJTI JARNGE
I 1978 gikk skolens rådsorganer inn i arbeidet med planleggingen av et samisk
kultursenter i Hattfjelldal. Man presiserte sterkt at et kultursenter ville utfylle og
berike skolens faglige og pedagogiske profil. Som det ble sagt: Skolen og kultursenteret
ville være to sider av samme sak.
Sist oppdatert: 08.04.97 Av Ronny Sumstad & O.Axel Kappfjell
(C): Sijti Jarnge